Forrige uke var en skikkelig berg-og-dal-bane av lange dager, lite søvn og ekstremt mye skaperglede. TV inter har jo jobbet med en dokumentar om meg en stund nå - og forrige uke bar turen opp til Surnadal sammen med dem!
Målet for turen? Å endelig få regissere min egen, store skrekkfilm med tittelen «Smil min venn, smil». Jeg har skrevet manuset selv og planlagt hver eneste lille detalj, så det var utrolig stort å se det endelig bli til virkelighet.
En skummel start på veien
Vi reiste opp på onsdag, og turen tok rundt 6–7 timer. Det som er litt morsomt (eller småskummelt), var at det var skikkelig tett tåke absolutt hele veien opp. Det la liksom stemningen fra første sekund. Vi trengte egentlig ikke noen oppvarming for å komme i riktig skrekkfilm-modus!
Da vi endelig kom fram, ble vi værende helt til søndag, og det ble noen skikkelig intense dager. Vi snakker ordentlige økter der vi stort sett jobbet fra tidlig om morgenen (08:00/09:00) og holdt det gående til 21:00 eller 22:00 på kvelden. Dagene var lange, men energien på settet gjorde opp for alt.
Hvorfor akkurat Surnadal?
Det hele startet for 10-11 år siden. Det var nemlig her i Surnadal at jeg gikk på folkehøgskole, og det var der hele filmreisen min startet. Å reise tilbake dit for å filme føltes på en måte som å lukke en sirkel – å komme tilbake til der alt begynte.
Det beste av alt var at alt hang sammen på en helt magisk måte. En av mine aller beste venner, Viljar Bøe, er i dag lærer for filmklassen ved Nordmøre folkehøgskole i Surnadal.
Ikke nok med det: Viljar var også videografen på denne skrekkfilmen, og resten av crewet samt skuespillerene var rett og slett Viljars egne elever fra skolen!
Det var utrolig gøy å se hvor inspirerte elevene var. Alle var superflinke, engasjerte og sto på gjennom flere krevende dager.
En skummel (og morsom) VFX-rolle!
En ting jeg kommer til å huske spesielt godt fra turen, var da jeg måtte steppe inn og spille monsteret som senere skal lages i postproduksjon ved hjelp av VFX.
Scenen foregikk i et mørkt rom der jeg skulle kaste skuespillerne i bakken (med en god madrass under, så ingen ble skadet, så klart!) og dra dem kjapt inn i rommet før døren smalt igjen. Det var nesten litt skummelt å se hvor mye jeg koste meg i den rollen der.
Men heldigvis sa skuespilleren det samme etterpå - det var visst noe av det gøyeste den dagen!
Det har vært helt rått å få oppleve dette, og jeg gleder meg utrolig mye til å vise dere både dokumentaren fra TV inter og det ferdige resultatet av skrekkfilmen etter hvert.